Arne - talentutvikleren
Del 1 i en serie anekdoter fra Norge
Arne Erlandsens debuterte for Lillestrøm allerede i 1979, 18 år gammel, og spilte siden i klubben i tre periode, etter å ha kommet tilbake fra spill i Djurgården og Strømsgodset.
Bakgrunn
I 1996 tok Lillestrøm sølvmedaljer i serien, og 1997 var året de skulle tukte Rosenborg. Samtidig forsøkte man seg altså på et mislykket generasjonsskifte, ved den nye treneren (Even Pellerud). Ut gikk publikumsfavoritten Dennis Schiller, og flere unge spillere ble hentet inn. På denne tiden var Arne Erlandsen lagets assitenttrener, så han hadde god oversikt over stallens spillere. I 1997-sesongen forsvant så hele den offensive drivkraften, med Ståle Solbakken (Wimbledon), Frank Strandli (Panathinaikos) og Geir Frigård (Rapid Wien) og når i tillegg Pelleruds erstattere enten var for svake (Jørgen Wålemark) eller ble brukt feil (Magnus Kihlberg som ytre høyre på midtbanen, og Runar Kristinsson som ytre venstre i forsvar og på midten) gikk det som det måtte gå. Lillestrøm berget plassen i nest siste serierunde, men Pellerud var historie, og de neste årene ble det Arne Erlandsen som skulle føre Kanariene videre.
Mange var skeptiske til Arne som trener. Han var umerittert. Han hadde tidligere blitt oppsagt fra sin jobb i div II-klubben Bærum, og han hadde en tid trent et div IV-lag på Lillestrøm. Bakgrunnen for at han var valgt, var nok kanskje først og fremst et massivt press fra Olympiatoppen, et kompetansesenter for norsk toppidrett, som var mest vant til å jobbe med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre olympiske utøvere. De hadde i 1996 innledet et testsamarbeide med Lillestrøm, i forhold til overføringen av treningsmetoder og målinger til en lagidrett. Olympiatoppen satte som krav at det skulle være kontinuitet på trenersiden, og derfor ble assistent-Arne til sjefs-Arne.
Store treningsmengder
Som trener overtok han i 1998 et lag i en klubb som slet økonomisk, sto i fare for konkurs, og laget ble spådd en hard kamp for å overleve. Sesongens to første kamper endte med 0-3 og 0-4, men Arne fortsatte å jobbe målbevisst med de målene han hadde satt seg. Han hadde i løpet av vinteren trent gutta så hardt at det var på grensen av det forsvarlige. Arne var veldig bevisst på at han hadde lite penger, og fant da ut at Lillestrøm skulle være best på andre områder. Han skulle finne de største talentene, og han skulle trene hardere enn alle andre.
Etter de to tapene i innledningen av sesongen, fryktet mange rundt klubben at det skulle bli magert med poeng, men viste etter hvert det som kanskje er hans største styrke og svakhet på en gang; staheten. Arne fortsatte i samme spor som tidligere, og visste det ville snu. Hans sterke tro smittet over på laget, og begynte å rette fokus mot Lillestrøm, og skrev side opp og side ned over hvor stenhard Arne var, og hvor mye de trente. Tilfeldigvis scoret Lillestrøm et par-tre avgjørende mål mot slutten av kampene, og dette ble brukt som sannhetsvitne for at LSK sto distansen bedre enn sine konkurrenter. LSK endte sesongen med en 8. plass – elendig etter LSKs standarder, men oppløftene med tanke på hva Arne hadde å råde over av spillere.
Unge spillere fikk tillit
Borte fra 1997-laget var de offensive stjernespillerne. Tilbake sto Arne med tidenes yngste LSK-lag, og en 6-7 spillere som knapt hadde spilt for mer enn 200 tilskuere. Lagets to antatt beste spillere, kapteinen Torgeir Bjarmann og Runar Kristinsson, var ute med skade i sesonginnledningen, og Arne ble tvunget til å gi ungguttene tillit. Runar Normann, Tommy Berntsen, Leif Gunnar Smerud og Kjetil Nilsen kom fra norsk div II, Heidar Helguson var 20 år og ny fra Island. Han ga tillit til unge gutter som hadde kommet sesongen før, men uten å finne sin plass under Pellerud. Frode Kippe, Arild Sundgot, Vegard Grislingås, Jørn Heggestad og Tore Holm. I tillegg hadde LSK en joker i Mamadou Diallo (senere IFK) som Arne hadde problemer med i forhold til at han måtte særbehandles (noe Arne generelt ikke er god på), men han kalrte å bruke Diallo på det han kunne, nemlig å gjøre one-man-shows i kamper hvor LSK lå lavt i banen og satset på kontringer.
I 1999 var betingelsene på mange måter de samme for Arne, men nok en gang overpresterte laget. Det var gullstrid til langt inn i høsten, men endte til sist med en 4. plass. Spillerne som i fjor viste at de kunne vokse med tilliten, og tok et nytt sted. Magnus Kihlsted som ahdde berget oss to år i strekk med en rekke redninger var borte, og inn kom en 18 år gammel keeper fra Sør-Afrika, Emille Baron. Til dags dato kanskje det største talentet Arne noen sinne har sett, men dessverre også en altfor ustabil og lite treningsvillig spiller. Etter å ha vært i søkelyset til engelske Premier League-klubber i en årrekke, reiste han i 2004 hjem til Sør-Afrika igjen. Heidar Helguson som i 1998 scoret 2 mål på ca 20 kamper, fikk fortsatt tillit. Og plutselig begynte han å score. 16 mål stoppet han på denne sesongen.
Av de nye spillerne som ble hentet inn var div II-spilleren Pål Strand og Div I-spilleren Torjus Hansén.
Rekord-transfer
Helguson ble solgt til Watford for ca 16 millioner etter sesongen, Runar Normann gikk til Coventry for ca 13 millioner midtveis i sesongen, og før sesongen hadde Frode Kippe blitt solgt til Liverpool for ca 13 millioner.
Det var harde betingelser for Arne å hele tiden miste nøkkelspillere, men han var antagelig en av Nordens mest bereiste menn, og hadde oversikt over alt som rørte seg av fotball i de nordiske landene, samt i Afrika.
Etter å ha solgt spillere for ca 40 millioner, og samtidig levert gode sportslige resultater, begynte Arne å kreve mer av klubben. Han hadde nå fått en posisjon der klubben var livredde for å miste ham, og nye investorer kom inn i fotballen med frisk kapital, så nå skulle det satses. Før 2000-sesongen gjorde LSK en rekordsignering som fortsatt står, da de hentet Magnus Powell fra Helsingborg. På mange måter står det kjøpet som et skille i Arnes LSK-historie, for fra nå av skal det handle mer om penger, og mindre om talenter.
PS.
To be continued
HansM - fra den andre siden.