Arne – blir krevende
Del två av tre i vår miniserie om Arne Erlandsen författad av LSK-supportern HansM handlar om den envisa Arne och hans mest lyckade säsong i Lilleström.
Sesongen 2000 ble innledet som de to foregående under Arne. Hele vinteren igjennom gikk med på å fordøye tap, mens det i vårsesongen gikk fem kamper før den første 3-poengeren kunne noteres. Nye spillere for sesongen var Stian Berget fra norsk div II (på lån høsten ’99, kjøpt før ’00-sesongen), 18-årige kjempetalentet Indridi Sigurdsson fra Island, som valgte LSK fremfor Liverpool, nylig nevnte Magnus Powell og en annen ung islending, Gretar Hjartarsson, som hadde bøttet inn mål for Grindavik. Også ungguttene Sveinung Fjellstad, Stian Berget og Espen Haug (som trente med IFK i vinter), var for første gang med fra begynnelsen av sesongen.
Til tross for at det fantes talenter på innbytterbenken, begynte man nå å bli virkelig kjent med ”envisa Arne”. Magnus Powell gjorde ett mål på sine første ni matcher,og han ble kun en gang tatt av banen. For hele sesongen endte han med fire mål, på 25 kamper. Hans spisskollega Arild Sundgot gjorde kun mål i fem kamper, men med blant annet et hat-trick mot Tromsø, endte han på åtte scoringer på 22 matcher. LSKs sesong ble på mange måter en midt på treet sesong. Symptomatisk nok var det to midtbacker som kom 2’a og 3’ i klubbens interne skytteliga. De faste situasjonene betød mye. Klubben lå hele tiden like bak de aller beste, men feilet når man hadde matchballer, og mulighet til å ta steget helt mot toppen. Innad i klubben begynte man å kunne ane en misnøye med Arne, for første gang i hans periode. Arne var hele tiden opptatt av å diktere pressen i å trykke ”cover my ass-storys”. Han snakket om spillersalg og manglende investeringsvilje til å erstatte skadede spillere og at folket måtte ha lave forventninger til klubben. Kritikken mot Arne gikk blant annet på at han hadde for lave ambisjoner, og at laget ubevisst ble tilfredse mot slutten av sesongen ved at de lå på den øvre halvdelen, i stedet for at de var sultne på edle medaljer.
Dyktighet og tur
Mot slutten av 2000-sesongen forsvant Runar Kristinsson fra Lillestrøm. Han var lagets hjerne offensivt. Samtidig var Magnus Kihlberg, som dekket rommet bak Runar på midtbanen, på jakt etter ny klubb. Fra november 2000 til februar 2001 var han uten klubb, men på prøvespill hos Sheffield Wed. og noen greske klubber. Inn fra Island (!) hadde kommet den offensive midtbanespilleren Gylfi Einarsson, som var spådd å vokse inn i Kristinssons rolle, mens Espen Søgård, en lokal unggutt med begrenset teknikk, men med en kondisjon som ville fått Klas Ingesson til å se ut som en mosjonist i sine beste dager. Søgård, som gjerne beskrives å ha et hvassere mottak enn skudd, spilte hele vinteren på midtbanen, sammen med Gylfi. I februar ble forsvarsklippen Tommy Berntsen solgt til Eintracht Frankfurt, og Arne hadde i realiteten ingen midtstoppere ved siden av kapteinen Bjarmann, da Roger Helland, som ble kjøpt dyrt fra Brøndby sommeren ’99, ikke leverte varene.
Sesongen 2001 har blitt stående som Arnes høydepunkt i trenerkarrieren. Han ble dyrket som en helt av alle rundt Lillestrøm, men det var flere tilfeldigheter som var avgjørende. LSK var svært skadeplaget, og hadde ennå ikke fylt hullet etter Berntsen. En treg men duellsterk og klok midtback ble leid fra Brann rett før seriestart. I siste treningskamp prøvde man så ut en forward ved navn Clayton Zane, en spiller som hadde floppet totalt i Molde i 2000-sesongen, og ikke scoret et eneste mål. De siste 20 minuttene fikk han selskap i anfallet av LSKs 2. målvakt, Misund, som etter rapportene visstnok hadde imponert mer enn forwarden Zane.
I første seriekamp spilte LSK 0-0 mot bunnlaget Bryne, og på topp fant man Christer Mattiasson, en spiller Arne hadde stor tro på, men som definitivt ikke passet inn i hans system. Lykken snudde i 2. serierunde. Gylfi Einarsson, som hadde startet i første runde, ble skadet, og inn kom den lokale unggutten Espen Søgård. Med sin enorme kondisjon passet han perfekt i par med Kihlberg, som da fokusert mer på defensive oppgaver, og Søgård kunne gå i djupled, og var LSKs viktigste forsvarer, i den forstand at han var svært aggressivt høyt oppe i banen. Clayton Zane var et eventyr i seg selv. Han kom inn i kamp nummer to, startet i kamp nummer tre, og resten av sesongen endte med 17 mål, og rett etterpå ble han solgt for ca 20 millioner til Anderlecht. Da Arne første gang vurderte han, var det som midtback… De to andre spissene til LSK scoret også jevnt med mål, og i snitt laget alle tre spissene en scoring hver 90. minutt. Magnus Powell, sov var skadet store deler av sesongen, gjorde hele 13 mål på 11 kamper, med scoring i hvert 71. minutt.
LSK endte denne sesongen på 56 poeng, en sum som i mange tilfeller ville holdt til gull, men Rosenborg klarte selvsagt å knipe ett poeng ekstra, og vant med 57 poeng. Arnes harde treninger var nok en gang tema i pressen, og internt i spillergruppen var han navngitt Slobodan, etter diktatoren fra Balkan. Arne var særdeles opptatt av at ingen spillere skulle ta av, og repeterte sine mantraer ”Vi må ha fokus på arbeidsoppgavene”, ”Vi er opptatt av det som skjer på treningsfeltet hver dag, for det vi gjør i trening, repeterer vi i kamp” og ”Det er viktig å se på prestasjonene bak resultatet”.
Hovedforklaringen til denne suksessen er først og fremst at Clayton Zane passet utrolig godt i LSK og Arnes system. Han er en stor sterk spiller, med en slepen teknikk, og bevegelser som gjør at han var umulig å ta fra ballen. Arnes fortballfilosofi kan jo enkelt oppsummeres slik
1) Høyt press for å vinne ballen høyt i banen. Balllen ut på kant, innlegg mot to stor forwards og påfyll av spillere fra midtbanen.
2) Mot etablert forsvar, slå langt på store forwards som stusser mot hjørnet av banen, innlegg fra kant til store sterke forwards
Alltid Blåvitt tackar HansM även för dett bidraget.
Den tredje och sista delen publiceras imorgon, onsdag.
