Arne - den dårlige siden
År 2002 skulle guldet bärgas till Lillestrøm men det blev istället en mardröm. LSK-supportern HansM ger oss här den tredje och sista delen i vår miniserie om Arne Erlandsen. Som vanligt är det högintressant läsning för oss blåvita.
I 2002 gikk så å si alt galt for Lillestrøm gjennom våren. LSK skulle ta gullet i år, men Arne & sto med 3 seire etter 15 kamper, og var i akkutt fare for nedflytning.
Tidlig denne vinteren hadde Arne vært i snakk med Lyn, som hadde mistet sin trener Stuart Baxter til engelske FA. Lyn ville ha Arne snarest, og i forhold til Arnes kontrakt var det mulig. Arne ville ikke ha en offentlig konflikt i forhold til om han skulle bli oppsagt, eller skulle si opp selv, og hadde svart på hvitt at det kostet 18 månedslønner (ca 2 mill NOK) uansett hvem av partene som sa opp kontrakten. I møter med Lyn krevde så Arne at han skulle ha med seg to spillere, for at han skulle komme. Dette var Magnus Kihlberg og Magnus Powell. LSK krevde da 15 millioner for de to spillerne. Og her stoppet saken opp, da Lyn ikke var villige til å betale.
I perioden etter dette var Arne helt umulig å ha med å gjøre. Folk som fulgte klubben tett, mente han bevisst forsøkte å provosere, og å gjøre seg selv uspiselig for klubbledelsen, slik at de ville sende ham ut porten. I så fall ville Arne ha fått utbetalt ca 2 millioner NOK. I motsatt fall, om Arne selv gikktil en konkurrent, ville det kostet ham 2 millioner, en differanse på 4 millioner, som Arne med sin stolthet ikke kunne si nei takk til.
I mellomtiden var det Lyns assistent Fladmark, en ubeskrevet ung fyr på 33-34 år som trente Lyn med stor suksess. Arne hadde stående tilbud fra Lyn i denne perioden, og skal på ha uttalt ”jeg håper de beholder ham til jeg kommer”, i samtale med en journalist. Det var tydelig at Arne jobbet for selv å få sparken. Litt senere samme vår hadde jeg den glede av å stå ansikt til ansikt med Arne da han fikk beskjed om at Lyn hadde ansatt Bosnias assistent, som sin hovedtrener. Hrvoje Braovic var navnet som fikk Arnes øyne til å sperre sjokkert opp. Omtrent fra og med denne dag, snudde Arnes humør, og iver etter igjen å gjøre det bra med Lillestrøm. Han var plutselig i godt humør, og det var tydelig at han forsto at han nå måtte tenke på Lillestrøms beste igjen, og ikke seg selv. LSK gjorde denne sommeren en avgjørende vervning for å berge plassen, da de hentet Uwe Rösler fra Tyskland, den tidligere storscoreren til Manchester City, og han som i dag trener LSK. Uwe scoret 9 mål på 10 kamper, og LSK reddet ansikt med en skuffende 7. plass.
Også de to neste sesongene endte LSK på 7. plass. Særlig to ting irriterte utålmodige i Lillestrøm på denne tiden. For det første var Arne blitt lat, og for det andre evnet han ikke å gjøre taktiske grep underveis i kampene. LSK hadde spitl same fotball i fem år, og det var akutt mangel på alternative angrepsmøsntre. Han var ikke lenger å se med Tax-Free-poser fra flyplasser rundt i verden, og han reiste ikke rundt i landet for å se 19-årige fremtidsløfter. I stedet ringte han sin agentvenn, og fikk sendt hit den ene kontraktsløse eller benkede 30-åringen etter den andre.
Særlig ble signeringene av Jan Åge Fjørtoft og Petter Belsvik lagt merke til i fotball-Norge, og det var ikke positivt. De to spillerne ble hentet av Arne til LSK omtrent et halvt år etter at de hadde gitt seg med å spille aktivt. Med shortser størrelse XL vagget de to ute på banen som innbyttere, mens et av landets større talenter, U19-landslagsmannen Mahmod Hejazi, knapt fikk lov å sitte på innbytterbenken. Mahmod er i dag i Väsby i Superettan, og scorer jevnt med mål.
I sum kan vi si at Arne Erlandsen hadde fire fine år i LSK, og tre elendige. Av det lille jeg har sett av IFK, og om Arne så langt i år, virker han å være nærmere 1998-Arne, og han virker enormt fokusert på oppgaven. Han viser frem det kyniske i seg, der han kvitter seg med Ijeh (fra sentrale kilder har jeg hørt at han aktivt tok kontakt med Lillestrøm for å høre om de ville ha ham) og Alvbåge. Han jobber målrettet for å ha en spilltropp som fungerer best mulig sammen. Og han er kynisk i sitt laguttak. De 11 beste spiller, uansett om det er januar eller august. Han trener ikke på faste situasjoner i seg selv, men på duellstyrke i tighte situasjoner. Han spiller utrolig sjelden 11 mot 11 på full bane, men aller helst 5 mot 5 på 25x25 meter, for å ha maks intensitet og kampsituasjoner hele tiden. Og han er konge i baren på La Manga.
Alltid Blåvitt vill åter framföra sitt tack till LSK-supportern HansM för att han bidragit med denna miniserie.
Alla eventuella åsikter som framförs är helt och hållet skribentens egna. AB-redaktionen har inte redigerat något i artiklarna, därav det norska språket.
