En reseberättelse: Stavanger - Valencia Tur o Retur
Valenciaredaktionen presenterar stolt ett spännande bidrag från en trogen forumista från grannlandet. Läs om Helges tur till Mestalla!
En fotballtur til Spania
Dette er historien om tre over gjennomsnittelig fotballinteresserte nordmenn som ønsker å oppleve den spanske fotballkulturen på nært hold. Formålet med turen var Valencia – Barcelona på Mestalla. Undertegnede er Valencianista mens reisefølge sympatiserer med Barcelona.
Vi hadde kjøpt flybillett fra Stavanger til Barcelona tur/retur, og reiste sørover tidlig en torsdag morgen. Kampbillett var ikke sikret, så eneste mulighet til å bevitne denne kampen var svartebørshaiene som holder seg utfor Mestalla. Overnatting for oppholdet var derimot i boks. Planen videre var å ta tog fra Barcelona til Valencia et par dager senere.
På spaning i Kataloniens huvudstad
Vel fremme i Barcelona valgte vi å ta en omvisning inne på Camp Nou. Akkurat i det vi skulle passere hjemmegarderoben, kom Frank Rijkaard gående ut. Men han forsvant fort, det eneste vi hadde igjen fra det ”møtet” var duften av en solid dose aftershave. Høye på aftershave gikk turen videre til supportershopen. Der var det en ansatt som absolutt ville ha meg til å posere på et manipulert bilde med Ronaldinho. Da jeg høflig svarte nei, ristet hun oppgitt på hodet og himlet med øynene. Etter at mine venner fikk handlet med seg halve butikken, la vi turen mot hostellet. Før vi kom så langt, så vi et skilt utfor en pub: Espanyol – Deportivo 21:00. Etter at vi ble enige om å vende tilbake til puben kl. 9, gikk det opp for oss hvilken by vi faktisk var i. Olimpo de Montjuic var selvsagt målet nå. Billetter til kampen kjøpte vi i en infokiosk. Espanyols hjemmearena har et historisk preg. Under OS i Barcelona, var det her friidrettsøvelsene foregikk.Vi var inne på arenaen 20:30, og satt nokså alene. Men frem mot avspark kom det til slutt drøyt 16.000 til.
Kampen var i gang, og 3 minutter var spilt da Deportivo fikk et uforståelig straffespark. Vi fikk det første møtet med det temperamentet og engasjementet som vi hadde håpet å få oppleve. Folk var rasende. Ruben satte inn straffen. Under hele omgangen dømte dommeren i favør av gjestene, og stemningen på tribunen var preget av hat. Midt oppi dette bestemmer min kompis seg for å begynne å snakke varmt om Barca til en eldre mann som sitter ved siden av oss. Heldigvis tar mannen dette med et smil. Men for sikkerhetens skyld skryter jeg litt av Raul Tamudo og Ivan de la Pena. Kampen går til pause, og det bryter ut en massiv pipekonsert rettet mot dommeren. De hvite halsdukene gjør seg også synlige.
Bra trykk var det på tribunen under 1. omgang, men det er kanskje takket være dommeren. I begynnelsen av 2. omgang gjør 16.000 mennesker dommeren oppmerksom på at en Deportivo-spiller har handset innenfor egen 16-meter. I sekundene som følger oppstår et solid jubelbrøl, musikk fra anlegget og en ivrig speaker som annonserer for GOOOOOL! Nesten like stor jubel får vi oppleve da den store (ikke i antall cm) helten Ivan de la Pena entrer banen like etter målet. Enkelte har hyllet ham siden kampen startet. Like etterpå velger dommeren å kompensere fra 1. omgangen, og viser ut Coloccini. Espanyol tar tak i spillet, og stemningen er klart lystigere, og rett før slutt slipper jubelen løs igjen: 2-1. De la Pena takker for støtten med å juble hemningsløst framfor vår tribuneseksjon. Kampen er slutt, og jeg må si meg imponert over at 16.000 mennesker kan lage så mye liv. Supporterklacken La Curva RCDE var ivrige, og sang gjennom hele kampen. Blant annet noen anti Barca-sanger.
Utenfor arenaen tutet bilene, og folk sang og viftet med skjerf og flagg. Den dystre stemningen fra 1. omgang var snudd i jubelrus. Vi fant omsider en taxi. Sjåføren var Barca-tilhenger, og kunne noe fortvilet meddele at Ronaldinho sin siste anke var blitt forkastet. I tillegg nevnte han navnet Deco, pekte på foten sin og ristet på hodet. Han bekreftet at David Villa var spilleklar til søndag etter litt usikkerhet rundt en skade. Vi lot inntrykkene fra dagen synke inn over noen cervezas på en irsk pub.
Mot Turias huvudstad!
Dagen etter besøkte vi togstasjonen og sikret oss togbilletter til Valencia. På lørdag gikk da turen videre til Turias hovedstad. Etter en behagelig reise på ca 3,5 timer steg vi ut av toget til snaut 20 grader og sol. Været i Barcelona var også bra men noen grader kaldere. Dessverre kunne vi ikke ta tog tilbake til Barcelona på mandagen som planlagt då rutetidene ikke passet,. dermed bestilte vi rutefly, et dyrt sådan. Dette førte til at reisekassen fikk seg en solid trøkk. Nå hadde vi ikke så masse penger til en svartebørsbillett. Vi hadde planer om å reise en tur til Elche på kvelden, for å se Elche – Levante, men dette slo vi da fra oss.
Hostellet vårt, ”Home Youth Hostel” lå sentralt plassert i gamle staden, og hadde gåavstand til alle viktige plasser for oss. Vi tok en tur til Plaza de la Reina, der det ligger mange puber, restauranter og lignende. Vi gikk inn på Finnegans, en irsk pub, og kikket litt på Premier League. Der var det en jente som fortalte at hun skulle på kampen og at hun hadde kjøpt billetter på internet veldig dyrt. Jeg husker jeg var innom noen billettformidlere på nettet før vi reiste, og de skulle ha over 2.000 norske kroner for en billett til Valencia – Barcelona!
Vi måtte selvsagt innom supportershopen en tur, deretter gikk turen til Mestalla. Håpet var nå å prøve å få tak i billetter til kampen. Vi hadde hørt at 100 euro var vanlig svartebørspris per billett. Dette var litt vel mye i vår situasjon nå så vi fikk se hva som skjedde. Vel framme ved Mestalla nå, og relativt folketomt.
- ”Pssst, tickets?”, lyder en stemme. Ved siden av oss står en eldre mann og ser på oss. I bakgrunnen oppholder barnebarnet (?) seg og speider etter politiet. Vi innleder en samtale som foregår ved hjelp av penn og håndspråk. Han vil ha 240 euro for tre billetter. Etter lengre tids diskusjoner blir vi enige om 225 euro. Billettene var sikret! Prisene på svartebørsbilletter går sannsynligvis opp jo nærmere man kommer kamptid. Etterpå ruslet vi bare rundt i den gamle bydelen, og gledet oss til morgendagen. Det ble et nytt besøk på Finnegans, og her var det nå masse folk og god stemning.
Inte så billig biljett, och ännu dyrare i verkligheten. Foto: Trond Braadland
Äntligen matchdag
Kampdag nå, og vi våknet til noen Valencia-supportere som sang i gatene. Den store dagen var her. Vi tok turen opp til Mestalla kl.18:30. Avspark var kl. 21:00. Et vanvittig folkehav møtte oss, og mer folk kom etter hvert som kampen nærmet seg. Pubene utenfor var fulle. Noen valgte å følge Atletico Madrid – Real Sociedad på storskjerm, mens andre følte på stemningen i gatene. En del Barca-supportere hadde møtt opp, og det ble noen verbale konfrontasjoner mellom de to lags supportere.
Plutselig hørtes en massiv pipekonsert, Barca-bussen var på vei. Ut av bussen steg en nydusjet Frank Rijkaard og hans mannskap til øredøvende piping. Vi ventet en stund for å se om Valencia-bussen dukket opp, men den hadde tydeligvis kommet før vi var på plass.
Det gikk mot avspark, og en time før bestemte vi oss for å gå inn på arenaen. Vi skulle inn på Gol Xicotet Alto B, N 16. Til min store forskrekkelse og mine venners store glede, hadde vi fått billetter sammen med Barca-fansen. Vel, vel, ikke noe å gjøre med det. Etter lang kø var vi endelig inne, høyt oppe på tribunen. Det var ikke lange tiden til avspark nå og fansen til de to lag varmet opp med å synge til hverandre. Ofte sanger av mindre fine arter. Det vil si, hvis Barca-fansen begynte å synge svarte 50.000 med piping.
Et vakkert tifo var å skue i minuttene før kampen. Etter 1 minutts stillhet (det var vel ikke stille der vi satt), var kampen i gang. Jeg har tidligere vært på Mestalla når Valencia har møtt mindre lag. Denne søndagen var stemningen og atmosfæren annerledes. De to klackene til Valencia sang hele tiden, mens resten av tilskuerne engasjerte seg mer i kampen. Gjerne i form av piping mot dommer og Barca-spillere, men også olè-rop når en Valencia-spiller gjorde noe bra. De gangene Aimar ble felt, hørtes et solid og øredøvende brøl. Det ble en del verbal krangling mellom de to lags supportere underveis. Og høydepunktet var da en dame på 45 år reiste seg opp rett framfor oss og fektet med armene og ropte til noen Valencia-fans. Anledningen til denne reaksjonen var at hun hørte ”Puta Barça, puta Catalonia” fra disse ungdommene.
Etter 44 minutter skjedde det som fikk Mestalla til å eksplodere, David Villa satte inn 1-0 etter en gedigen keepertabbe av Valdes. Speaker var helt i fyr og flamme, og fikk i gang alle Valencia-fans med ”VILLA - VILLA – VILLA!” Det vil si, alle bortsett fra meg. Jeg var omgitt av væpnede vakter og Barca-supportere. Hver gang Valdes hadde ballen etter dette, var det en voldsom jubel. Utover i 2. omgang var alle hjemmelagets supportere med på noen sanger som ble startet av en av de to klackene. Meget vakkert. Tiden gikk, og ledelsen holdt seg. På overtid var det en aldeles vanvittig pipekonsert, som gikk over i et solid jubelbrøl da dommeren blåste av kampen. Barça-spillerene var tydelig skuffet, og sprang rett i garderoben mens hjemmelagets spillere klappet og takket fansen for kampen.
Stadion ble raskt tappet for folk. Vi fikk beskjed om å vente til hjemmesupporterne var kommet seg ut. Noen som satt foran oss prøvde å lure seg ut, men da var vaktene raskt på plass. For enkelte var det en lang vei ut. En eldre mann på krykker hadde fulgt kampen høyt oppe på Grada del mar, og var på vei ut. Jeg lurer på om han har kommet seg ut den dag i dag. Mens vi ventet på å slippe ut, sang Barça-fansen litt hylninger til Catalonia, samt noen mindre pene sanger om Espanyol. Det ble lang ventetid ettersom noen hjemmesupportere nektet å forlate stadion, og var mer opptatt av å provosere bortelagets supportere. Men da de fikk 10-15 vakter etter seg, forsvant de raskt. Dette til stor jubel fra Barca-supporterne. Etter en halv time fikk vi omsider forlate Mestalla.
Utenfor sto noen autografjegere, ellers var gatene tomme. Pubene hadde ryddet vekk stoler. 50.000 mennesker var sporløst forduftet. Vel, kanskje ikke sporløst, ettersom det lå igjen solide mengder med skrell fra noen nøtter som er veldig populære å spise under kamp i Spania. Festen var over – for denne gang.
Valenciaredaktionen tackar Helge för att han delar med sig av sina upplevelser och uppmanar andra göra det samma: skicka in era bidrag till redaktionen!
Samtliga foton i denna artikel: Trond Braadland
