Valencia CF 2007: Årskronikk II
Et tungt ansvar hviler på Koemans skuldre. Ta Valencia gjennom helskinnet gjennom en vanskelig overgangsperiode samt prøve å skape et nytt vinnerlag.

Valencia CF 2007: Årskronikk II

I del 2 tar vi for oss årets tunge høst og ser fremover mot et nytt og forhåpentligvis bedre fotballår i 2008.


Tung og vått høst

Nedtrykt og med tung mine forlater Quique Sanchez Flores sportskomplekset Paterna en forholdsvis lys novembermorgen. Han gir fansen sitt endelige avskjed og håndhilser spillerne på trening og sitt gamle personale for en siste gang. Valencias trener i litt over to år har nettopp fått høre fra klubbledelsen om å rydde unna kontoret sitt på en mandag. Søndagen hadde Valencia spilt borte i Sevilla, og tapt med tre mål i en kamp som lett kan karakteriseres som årsverste, og hvor Valencia lett kunne ha tapt med enda større og mer skandaløse sifre. Og selv når Valencia vant, fremsto spillet alt annet enn robust og selvsikkert, kanskje med unntak av de to første høstkampene i Champions League.

Varmen og optimismen i en augustkveld hvor la Joaquinina herjet mot et svakt Elfsborg var blitt som vasket vekk i en kalddusj av en første ligarunde, hvor lillebror Villareal vant 3-0 på Mestalla. Og siden den gang har det nesten vært fri bar på det gamle fortet. 1-5 til fjorårsmesterne Real Madrid, 0-3 til året-før-mesteren Barcelona og hederlige 1-2 mot Roman Abramovitsj og hans rubelkonstruksjon: greit nok. Men når et Athletic Bilbao nærmest cruiser seg til samme sifre og til og med de norske seiremesterne Rosenborg (som ikke ble bedre enn nummer seks i sin liga, og må ut i Intertoto neste sommer) vant overraskende lett, så måtte jo varselslampene komme frem.

Koeman is komming

Valencia laget som jeg så på Lerkendal en kjølig trøndersk kveld var nesten grunn alene til å ødelegge hele opplevelsen av årets mest gøyale tur for redaksjonen. To togbytter, lite søvn og en del stress, og alt for å se ”los ches” gjøre en riktig slett innsats. For å se Sanchez Flores nærmest fremstå som døvstum under pressekonferansen og for å se en David Villa som knapt gadd å snakke eller skrive autograf til fansen som hadde ventet utenfor stadion i den svært kjølige midtnorske natten. Laget som jeg så på TV noen uker senere, og som skulle prøve å gjøre en god figur for sin nye nederlandske trener, var rett og slett grusomt å se på. Ingen guts, ingen vilje og total handlingslammelse. Først da innså jeg (som også en del av alle dere andre valencianistas) at problemet gikk på selvtilliten og psyken løs. Valencia minnet mer om Hamburg-laget som for to sesonger siden måtte sparke treneren etter 15 strake kamper uten å vinne eller det luksuriøse Atletico som skulle ta La Liga med storm i 1999-00, men endte opp i tidenes fiasko og sjokknedrykk.

I Koemans snart første måneder har mye gått rest vest. Grunnen er egentlig ikke hans, men først og fremst klubbpresident Juan Bautista Soler. I den svært hyggelige Soler har klubben fått reinkarnasjonen av Joan Gaspart, en mann med godt øye for forretninger og økonomi, men med svært liten spilleforståelse og kunnskap om lagbygging og sportslig planlegging. Fem trenere siden han overtok stolen høsten 2004 og stadige utskiftninger av sportslige direktører sier klart hva som foregår på Avenida de Suecias lokaler. Lite hjelper det at Valencia får en ny luksusstadion med 60000-70000 seter, når over halvparten av disse står tomme hvis folk skal komme og se på en middelhavsfarer i La Liga. 

Gamle helter sparket

I en etter hvert stadig mørkere høst har Valencia fremstått som en farse. Forhåpentligvis nådde vi bunnpunktet med kaptein, unnskyld nå eks-kaptein Albeldas tårer. ”For de har ingen rett å ydmyke meg på denne måten”, sa han mens han klaget over sitt eget, Angulo og keeper Cañizares sin skjebne. Koeman, med sin typiske nederlandske væremåte fortalte trioen de ikke lenger var ønsket i klubben og st de skulle finne seg nye snarest. Og den dag i dag er ikke polemikken helt avklart, når Soler fremstår som brannslukker og sier de tre på ”bakgrunn av tekniske beslutninger foreløpig ikke er med i førstelagstroppen”. Hvem i all verden skal vi tro på? Mye må bli avklart i løpet av 2008 for at supporterne og klubben sammen skal få innbyrdes fred og heie spillerne frem til en best mulig plassering, gjerne helst i E-cup sonen, hvor ”los ches” skal høre hjemme.

Zigic- gav han oss håpet tilbake?

Lenge snakket Koeman om ”den kampen”. Kampen som skulle føre Valencia tilbake i rett kurs etter en siste halvdel av 2007 hvis annaler best kan rives i småfiller og spyles langt ned i toalettskålen. Cupkampen borte i Irun, hvor Valencia spilte mot segunda B-klubben Real Union var kanskje det som skulle til. To mål av den over to meter høye og hittil sterkt kritiserte Nikola Zigic reddet Valencia fra enda en ny fiaskoresultat som kunne maksimert krisen ytterligere. Og når den samme Zigic reduserer og kanariøygutten Silva utligner med et vakkert mål i siste match før julen på La Romareda, så ser det omsider ut om at ting er på gang.

Fotball handler ofte om vakkert spill og vakre mål, om egoisme og intriger, om å sikre egen maktposisjon (særlig i Spania, hvor managerrollen er helt annen enn f. eks i Premier League). Men også om å gjenvinne, om å ha vinnermentalitet nok til å kunne komme tilbake. Slik som laget fra snart fire år tilbake som tok igjen et 14 poengs forsprang på Real Madrid og gav Florentino Perez´ galaktiske livsprosjekt sitt aller første slag i ansiktet. Et slikt Valencia er det vi vil se, som har glød uansett seier, uavgjort eller nederlag.
Koeman har i hvert fall det verktøyet han trenger i denne vanskelige perioden, hvor kanskje flere enn den gamle trofaste trioen som ikke setter pris på hans jernstyring og brutalt ærlige vesen går til bedre betalte og mer prestisjefylte gasjer. Første skritt på veien i det nye året er nettopp å havne i E-cupsonen, og ikke minst for både Koeman og Soler å innstille følelsen om at dette nye prosjektet er liv laga og at man skaper et nytt godt syklus for klubben, slik at flere av våre beste spillere fortsatt blir igjen. Og dette kombinert med en av Spanias beste ungdomssatsinger (canteralaget vårt vant 2 av 3 mulige trofeer i løpet av forrige sesong) gjør at vi kan møte 2008 med ny optimisme.

Amunt Valencia i Felic Any Nou!


Claudio Castello2007-12-31 15:05:00
Author

Fler artiklar om Valencia