Valencia-Olympique Marseille, en annerledes reisebeskrivelse
En fortelling om kvelden da Valencia tok "el doblete` på Ullevi
Lite søvn gjorde ingen demper på den store
entusiasmen denne formiddagen. Søvnmangelen druknet i gleden over å kunne overvære denne historiske begivenhet, nemlig se Valencia kunne ta en historisk dobbel. Jeg visste ikke hvor mange herfra ville ta turen til Gøteborg, men jeg tenkte spesielt på Valencia-red. og på lagets svenske hejarklack, så priviligerte som man var å få en såpass stor fotballbegivenhet like rundt hjørnet.
Swebuss nummer 820 ruller ut av Oslo Bussterminal
rundt kl 11 og kjører gjennom et mer eller mindre flat Østland før den krysser Svinesundsgrensen en og en halv time senere. Når man først krysser grensen domineres landskapet av alskens stormarkeder som for norske kroneturister kan sammenlignes med det "forjettede land`. Svinesund og Strømstads handelsstand gruer seg nok til den dagen vår regjering setter ned avgiftene og prisene, for her selges alt fra sprit til kjøtt til OMO colour.
Bussen kjører videre gjennom Bohusläns skoger og
Ullevi nærmer seg time for time. Et annet formål med besøket var jo å møte resten av redaksjonen tete-a-tete. Hvis vi ser bort fra Rickards Oslo-besøk sist høst, da vi vitnet et av tidenes svakere norske landslag få EM-reisepass av et av tidens beste spanske, så har kontakten med de andre på Svenskafans holdt seg på et e-mail nivå.
"Hej Claudio!` hører jeg en stemme. Jeg er forlengst
ankommet til Nils Ericsson Terminalen, og hadde
ventet på Rickard i noen minutter. Han kommer imidlertid ikke alene. Med seg har han sin "media naranja`, en hyggelig ung tjej som heter Madeleine. Merk navnet, for hun kan om noen år bli et fast innslag i Damallsvenskan. Rickard og Madeleine viser meg rundt Gøteborg sentrum inntil vi skal møte resten av redaksjonen for middag.
Mens vi går gjennon stan, skjønner jeg virkelig hvor
stor denne finalen faktisk er for begge lag. Fra et fotballkjølig Oslo har jeg ankommet et Gøteborg i nesten latinsk fotballrus. Overalt, på gatehjørner og puber ser du fansen i oransje eller lyseblått. Du ser også andre i Newcastles sorthvite og Celtics grønne farger, som hadde billetter, men hvor laget kom aldri til finalen. Likevel hadde de ikke lyst til å gå glipp av kampen. Rundt gatehjørnene ser du også de "mørke mennene` med svartebørsbilleter. Elsket av fansen, hatet av klubbene. Den lille papirbiten som de har er forskjellen på lykke og 60 euro mindre i lommen eller like mange euro igjen og fortvilelse: un ticket, si`l vous plait.
Foran kampen og som avtalt skulle vi møtes på
Gøteborgs spanskeste av restauranger, El Toro Bravo. Lasse og Martin gjør sitt entré og snart forsynes vi av en tapas meny, så omfattende at den må skylles ned med herlig spansk
rødvin. Vi tilbringer de siste timene foran kampen
med å diskutere alt fra spansk musikk, lesping og ikke
minst vår egen Valencia Club de futbol. Lasse
snakker fra hjertet når han nevner muligheten om å bosette seg ved Turia-elven. Han har tidligere bodd i Valencia. Om han gjør noe alvor av flytteplanene så foreslår Rickard at
han må skrive inn lille Theo på to år på laget.
Kanskje havner han en dag på canteraen?
Rødvinen hjelper stort på stemningen og i det vi gjør oss klar for siste etappe fram til Ullevi, utbasuneres "Amunt Valencia`-hymnen mens forbausede gøteborgere ser på. Svenske valenciafans?
Utenfor inngangen skilles vi fra de andre, Rickard og
jeg har nemlig fått billetter i langsiden. Inne i
stadioen sliter vi to med å finne plassene våre, men det går greit til slutt. Stemningen langs svingene er mildt sagt på kokepunktet i det lagene kommer ut på banen. Tifo-
showet kombineres med bluss og jeg observerer at både Gol Gran og Ultras Yomus, to av de mest hardcore penyas er
til stede på Ullevi.
Selve kampen er litt småkjedelig i første omgang.
"Los ches` prøver, men får ikke det til. Vicente får sjeldent lov til å sette i gang angrepsspillet, Angulo kommer ikke ofte nok på kanten og Mista nøytraliseres av et godt Olympique-forsvar. Laget til Jose Anigo satser på den ene kontringen som kan gi ledelse, og Drogbas heading midtveis i omgang etter et nydelig overgangsangrep holder nesten på å gi Marseille ledelsen. I stedet vender kamputviklingen Valencias vei. I et sekunds genistrek greier Mista å bryte ned Marseille forsvarsfelle, tar imot et innlegg og har bare Barthez igjen. Marseille-keeperen takler hardt innenfor 11-meteren, Valencia belønnes med straffe på et psykologisk viktig tidspunkt og Barthez utvises. Unggutten Gavanon er sjanseløs på Vicentes straffe og Valencias hejarklack bryter ut i komplett jubel.
Etter pausen går Valencia over til dominere.
Franskmennene sliter med å etablere sitt spill, særlig med en mann mindre. Midtveis i andre omgangen bryter Carboni ned et Olympique-angrep gir videre til Vicente, som kontrer og gir assist til Mista. Valencias toppscorer feiler ikke foran målet og gir Valencia-fansen på Ullevi enda større grunn til å feire. 2-0 og kampen synes avgjort, bortsett fra en lettere Marseille-offensiv i de siste ti minuttene. Cañi må blant annet gjøre en kanonredning og like før slutt er det franske laget veldig nær redusering på frispark.
Kampens italienske dommer, Pierluigi Collina, blåser
av kampen tre minutter på overtid og Valencia-fansen går helt bananas. Spesielt hos de tilreisende er gleden over "el doblete` stor. Marseille-fansen står igjen, klapper høflig og hyller sine spillere når studen er som bitrest. Vi husker jo 2000 og 2001 og tårene dengang, men nå kunne vi juble etter å ha blitt kvitt spøkelsene fra Saint Denis og San Siro, i det lagkapteinen vår løfter troféet som bekrefter vår status som UEFA-cupmestere.
Minutter etter kommer Lasse og Martin inn på langsidetribunen og en hel Svenskafans-redaksjon
jubler unisont i det våre sorthvite helter paraderer
rundt Ullevis gressmatte med troféet. Valencia-hymnen
spilles i stadionanlegget, tilreisende supportere har allerede begynt å ringe hjem til Turias hovedstad for å spre de gode nyhetene og vi hyller spillerne som kommer bort til oss på langsiden. Etterhvert som flere av dem går i garderoben og tribunene begynner å bli tomme, innser vi
at den sorthvite/oransje festen snart tar slutt.
Rickard gir oss alle hånden, han skal nemlig hjem siden han har æren av å gjøre UEFA-cupfinalens kamprapport. Ivrige supportere har allerede begynt å plukke stadionsuvenirer`.
Vaktmannskapet er i godt humør og gir etter ønske
biter av Ullevis gressmatte. Jeg får også min egen bit av Ullevi, som deles veldig broderlig med en annen Valencia-supporter. Noen meter fra meg ser jeg en annen tilhenger som kysser sin gressbit mens han såvidt klarer å holde tilbake tårene. Under hele oppstyret, og spesielt
når spillerne kommer til oss for å gratuleres, så blir kontakten med Lasse og Martin borte. Jeg plukker
opp noen flere "suvenirer` og prøver å vente på begge.
Når jeg innser at de kanskje har kjørt hjem,
forlater jeg Ullevi ensom og med en litt bittersøt smak i munnen.
