Valencia-Olympique Marseille, en annerledes reisebeskrivelse
Epilog
Heldigvis fikk jeg meg karret videre til
Centralstationen, hvor jeg fikk ringt Lasse hjem. Vi gratulerer hverandre for ørtende gang og Lasse lover oss en tur til Mestalla, kanskje til neste sesong.
De siste to timene tilbringer jeg i Gøteborg på Nils Ericsson med et uvisst antall Valencia-fans. Det er på
tide med en noe upopulær hjemreise, for vi har jo
alle lyst at denne festen skal vare så lenge som mulig. Noen skal hjem til Valencia via Landvetter og noen via København. Gratulasjonene kommer i fleng,
og Pripps Blå kjøpt billig på bensinstasjonen i nærheten deles på broderlig supportervis. Samtalen dreier seg ofte om det samme: Hvor satt du? Hvor mye kostet billetten? Hva synes du om Mistas mål? Hvordan skal du komme deg hjem?
Noen få Olympique-fans tar også de sene nattbussene,
og tonen holder seg hyggelig mellom begge supportergrupper.
En seier for fotballkulturen etter den forferdelige
opplevelsen i København for fire år siden.
Etterhvert som trøyene og flaggene blir færre,
vet jeg at stunden for hjemreisen nærmer seg. Et sted mellom natt og morgen kommer Oslo-bussen. Jeg er den eneste med skjerf og lue, den eneste valencianista som skal nordover til en Oslo by som stort sett har brydd seg mer om samme kvelds toppkamp mellom Vålerenga og Rosenborg. Jeg sover som en stein under nesten hele turen før jeg vekkes opp av den nydelig morgensolen over Oslofjorden.
Når jeg ankommer Oslo er det Kristi Himmelfartsdag,
hvilket vil si lite lokaltrafikk og jeg ser meg pent
nødt til å vente på første lokalbuss.
Siste buss hjem, jeg er fullstendig utslitt etter
å ha vært med på en sterk fotballopplevelse. Jeg har
allerede begynt å tenke på hvordan feiringen har vært
i Valencia, og frister meg nesten til å synge høyt:
Es un equip de Primera,
nostre Valencia Club de Futbol..
