Carboni - ett problem?
Mange har fått med seg problemene i forholdet mellom Carboni og Quique Sanchez Flores. Det er ikke bare Quique som har problemer med Carboni og ifølge lokalpressen i Valencia skal også klubbpresidenten ha fått nok.
* Artikeln skriven av Hans Kr. Lange på Norskefans.com
Carboni, ligaens eldste spiller
Det var i 1997 Amadeo Carboni kom til Valencia fra AS Roma. Venstrebacken var stort sett fast på laget gjennom Valencias nyeste storhetstid, og var en populær mann blant mange fans. Han ble også den eldste spilleren til å spille i Primera noen gang, da han slo Donatos tidligere rekord med 17 dager.
Likevel var han ikke veldig populær blant enkelte av sine lagkamerater. Italieneren har en krevende personlighet, og han kom på kant med tre viktig spillere, konflikter som i dag har store og potensielt skadelige effekter på klubbens fremtid.
Fra spiller til direktør
43 år gammel la Carboni opp 6.mai 2006, og bare få dager etter ble Subirats avgang og Carbonis nye kontrakts som sportsdirektør offisielt annonsert. Allerede på dette tidspunktet var det mange som reagerte, andre var gledelig overraskede. Den siste sesongen Carboni hadde som spiller ble mest tilbakt på benken, fordi Quique Sanchez Flores så ut til å foretrekke Fabio Aurelio. Allerede da var det gnisninger mellom trener og spiller.
Når så Carboni plutselig over natten er Quiques sjef, er det klart dette blir et problem. På nettsiden notasdefutbol.com kan man finne en artikkel datert 12. mai 2006 som tar opp nettopp Carboni og "kunsten å være sportsdirektør". Sportsdirektøren i Spania har fått en posisjon i spansk fotball som et bindeledd mellom presidenten og laget. Sportsdirektørens rolle er å skape fellesskapsfølelsen i klubben og å forsvare interessene til en klubb "der trenerene er for mye påvirket av det de vet og det deres representanter vet".
Tidligere ble denne posisjonen besatt av lokale folk, ofte av en som har gått inn i alderdommen med erfaring fra trenerbenken. Disse hadde ofte lite å si i de virkelige avgjørelsene. Nå har denne stillingen blitt forynget og profesjonalisert, men til tross for dette ansetter klubbene nå ofte eksspillere uten erfaring fra trenerbenken. Artikkelforfatteren nevner Carboni, Monchi i Sevilla, Beguiristan i Barcelona og Bakero i Real Sociedad som eksempler. Han peker videre på at denne mangelen på erfaring er et stort problem, men at egenskaper som å kunne forhandle med spillernes representanter, rulle ut arbeid med canteraen, skape et nett med kontakter osv.
Videre sier han at han ikke kjenner til Carbonis spesielle egenskaper og evner til å ha en slik stilling, men at der mystisk at man kan sette en person uten erfaring til å gjøre en så viktig og komplisert posisjon i en klubb i verdenstoppen, i sin første slike jobb. Han spådde også allerede da at Valencia kom til å oppleve problemer med forholdet mellom Quique og Carboni, spesielt på bakgrunn at treneren er den som har mest erfaring av de to.
"Krigen" mellom Quique og Carboni
De fleste fotballfans har fått med seg at forholdet mellom de to er veldig dårlig. Begge har brukt media både tidt og ofte for å klage på hverandre. På det verste fryktet noen, mens andre håpet, at en av dem måtte gi seg, og at situasjonen som eksisterte ikke var levelig fo Valencia som klubb. Albelda gikk sågar ut og slaktet holdningene til både Carboni og i den perioden Cañizares. Nå er det Albelda selv som er i en lignende situasjon.
Tilbake til Quique og Carboni. Carboni signerte som kjent Asier del Horno, en spiller man visste ville være skadet en god del av sesongen, han lot også José Enrique dra fra klubben, til rivalen Villarreal. Problemet oppsto når også Moretti ble skadet, og Valencia sto uten venstreback. Quique ba om en forsterkning fikk blankt nei fra Carboni. "Han kunne velge mellom tre venstrebacker forrige sesong, men brukte bare en", var svaret han fikk. Det er vel nesten unødvendig å peke på at Carboni var en av de som ikke ble brukt. Carboni gikk også ut og sa " er det noen som ikke er fornøyd, er det bare å forlate skuta".
Carbonis verste opptreden var likevel i pausen i en kamp hjemme på Mestalla. Mens Quique var i full gang med å forklare taktikken foran andre omgang, kom plutselig Carboni spaserende inn i garderoben, mens han snakket høyt i mobiltelefonen. Etter å ha gått rundt og klappet noen av spillerne på skuldren, fortsatt snakkende i telefonen, la han på og satte han seg ned i hjørnet i garderoben. Alle spillerne satt i vantro og så på ham, og fler enn en skal ha tenkt på å sende ham ut igjen. Ingen sa et ord til ham.
Dette var klimakset i horholdet mellom de to og etter denne episoden kalte Valencias president Juan Solér inn til møte og måtte selv inn og megle mellom de to kamphanene. Solér hadde inntil dette ofte stått ved Carboni i mange av situasjonene, men denne gangen ga han begge refs og streng instruks om å ikke bruke media som kanal for å formidle personlige interesser, om det gjaldt person eller klubb. Dette så ut til å løse konflikten, men også i ettertid har det vært gnisninger, spesielt rundt en mulig signering av Timo Hildebrand, og rundt "el caso Ayala".
Carboni og spillerne
Som nevnt tidligere hadde Carboni allerede som spiller gnisninger med en del av de andre spillerne, da spesielt med Ayala, Cañizares og Albelda, de samme som nå over lengre til har slitt med å få til nye avtaler. Man kan si mye om agentene til disse spillerne og spesielt Ayalas agent Mascardi, men måten Carboni har håndtert disse forhandlingene på er under enhver kritikk.
Problemet som er felles for alle spillerne er at de tidligere har fått lovnader som Carboni ikke har noen intensjoner om å holde. Noen av lovnadene var Subirats, andre hans egne. Spillerne kan også fremstå som gjerrige og selvsentrerte i slike saker, og flere av dem valgte dessverre å klage gjennom media. Alt kan ikke skyldes på Carboni.
Ting i ferd med å snu?
I dagens Las Provincias kunne man lese en noe oppsiktsvekkende artikkel, der Valencias president Solér sies å ha begynt å bli lei av Carbonis måte å være sportsdirektør på og at han aldri kan venne seg til at Carboni skaper seg fiender hva enn han foretar seg. Carbonis siste uttalelse rettet seg mot David Albeldaog handlet om at han ikke burde si sine meninger offentlig. Som Las Provincias skriver; "Curioso que el italiano imparta esa consigna", merkelig at Carboni er den som gir den ordren....(han er vel ikke akkurat den som avstår fra å uttale seg i media).
Carboni skal være den som representerer Solér og den som gjør hans "møkkaarbeid" som de kaller det. Måten det gjøres på behager ikke Solér på noen måte, og mindre hver dag. Det eneste Carboni tok med seg inn i jobben, var hans gode forhold til Solér, uten det, hva er igjen? Carboni, overbevist om at presidentens støtte gir han rett til å gjøre hva han vil, risikerer hver dag mer. Affæren med Tavano har selvfølgelig heller ikke vært heldig for ham, og det er noe av det som skal ha åpnet Solérs øyne.
Carboni virker å ha en evne til å gjøre alle til fiender, flere i støtteapparatet overser ham, tungvektere vil ikke ha noe å gjøre med ham, og spillerne er med treneren, med noen viktige unntak. Cañizares ville sågar ikke ha ham nær pressekonferansen der han annonserte sin nye kontrakt. Cañizares nye kontrakt er også forhandlet direkte med presidenten fordi han nektet å forhandle med Carboni. Det sier litt om hvor anstrengte forholdene er.
Las Provincias skriver avslutningsvis: "Laget har begynt å finne igjen sin identitet og personlighet som gjorde dem til mestre igjen, og det er synd om alt skal kastes til fuglene, på grunn av at noen setter seg på bakbena".
Alle situasjonene som nevnes her er referert fra de valencianske lokalavisene, Las Provincias og Levante og er dermed basert på deres kilder og kildekritikk.
