Lagbanner

Full maktkamp i Valencia

Kronikk om Valencias "silly season`

Rafa Benitez` overraskende avgang som trener har
blåst liv i maktstriden som latent har ligget i klubben. Under feiringen av el "doblete` var valencianismen
forent, men nå som euforien har lagt seg så har ondt blod gjenoppstått.

I de siste årene har Valencia CF vært preget av hardt og til tider skittent spill hva maktspillet angår. For tiden er det Jaume Ortí som er president, og gjort en
glimrende jobb til tross for et hardt arbeidsmiljø på styrelokalene ved Avenida de Suecia, og til tross for et anstrengt økonomi. To ligaer, en UEFA-cup, kvartfinale i CL og en femteplass i fjor som svakest; resultatene snakker for seg under hans presidentperiode.
Ortí har under sin regjeringstid likevel møtt sterk opposisjon. Under fjorårets generalforsamling klarte
han såvidt å få ny periode da forsamlingen skulle
velge klubbpresident og i sensommeren, under lagpresentasjonen, opplevde han ydmykende buing og fornærmelser fra mange av de frammøtte på
Mestalla når han skulle holde sin tale.
El presi var hardt presset etter ligakollapsen det året samt Valencias halvhjertede inntog på transfer-
markedet, hvor man ikke klarte å få underskriften til
noen store spillere.
Faktum at klubben gjorde den klart beste sesongen i
sin 85-års historie har ikke styrket Ortís stilling så merkbart mye. Ortí har fått arbeidsro, men kanskje
ikke så mye som ønsket. Rafa Benitez-saken har
gitt problemer, spesielt ettersom den nylig avsatte treneren var veldig populær blant Valencia-fansen.

Sterkest er motstanden blant grupperingen "Cor i Forca`, ledet av tidligere president Francisco Roig. "Cor i Forca` gjorde det klart bedre enn forventet under forrige presidentvalg, spesielt takket være Valencias svake
ligaavslutning 2002-03 og de til tider grove
anklagene rettet fra deler av den valencianske
pressen mot Ortís administrasjon. Her har det som de fleste oppegående fotaballsupportete kjenner til vært snakk om økonomisk snusk og misbruk av klubbmidlene.
"Cor i Forca` og Roig satser i år igjen når klubbens
generalforsamling holdes senere denne måneden. Rafa Benitez` avgang og den sterke misnøyen blant supporterne over styrets renovasjonsnekt kommer som vann i møllen for den tidligere klubbpresidenten. I ren valgkampstil har Roig kjørt sin protestkampanje mot den nåværende klubbledelsen. Sportsavisen Marca kunne i dag meddele om
at "Cor i Forca` har engasjert et flere titalls personer som samlet inn underskrifter i Valencias gater. Roig
har i tillegg oppfordret "Valencia-supportere med
sterk klubbfølelse og respekt for valencianismen om
å møte opp på generalforsamlingen og la sin stemme
bli hørt`.

Som tidligere klubbpresi er Roig ingen førstereisgutt.
Han har vært involvert i klubben lenge og var
president fra 1993 (fra og med 1994 som
eneansvarlig) fram til den krisepregede ekstraforsamlingen i desember 1997. Valencia lå håpløst i bunnen etter en historisk elendig ligastart og de mange sportslige problemer samt noe trøbbel på administrativt nivå tvang fram hans avgang. Siden dengang har Roig ledet "opposisjonen` i mer eller mindre organisert grad, men likevel fortsatt som en aktiv figur i klubben. Han og styremedlem Bautista Soler er de to største klubbaksjonærene og nyter dermed en privilgert stilling innenfor klubborganisasjonen. Skulle Roig vinne tilbake presidentsetet vil jeg ikke engang tenke på konfliktene som kan oppstå mellom disse to svært velstående menn.

Som man har sett gjennom historien i spansk fotball
så er det egentlig ganske vanlig med slike stridigheter "innenfor banen`.
Kultur og ikke minst økonomi kan ses på som årsak.
Å lede en klubb i Spania er ikke det samme i Norge/
Sverige hvor maktfordelingen mellom klubbformann
og trener kjøres på en mer "sosisldemokratisk` linje eller som i engelsk fotball, hvor manageren har sterk innflytelse. Spanske lag er ofte enorme institusjoner
som har sterk en kulturell prestisje og (ihvertfall for tiden) en sterk økonomisk byrde. Til dette trenges det sterke, velstående og handlekraftige menn (i Rayos tilfelle den første kvinnelige klubbpresident) med gode forbindelser og lang erfaring innenfor enten politiske (Florentino) eller andre relaterte toppstillinger (Joan Laporta).
Det som gjør dette problematisk er ikke selve viljen
eller ambisjonen om å lykkes. Vil man ha et sterkt lag, som kan utfordre storheter og vinne titler så er det ingenting i veien med litt ambisjon. Men når klubbens stolte navn er til for at enkelte skal oppnå maktposisjoner, så er dette god ingrediens for interne konflikter, taktikkeri og spill for galleriet. Og ennu verre, nemlig maktmisbruk.

Valencia har lidd av dette i de siste årene. I
motsetning til mange klubber, så har ikke lagets supportere stemmerett. Valencias trofaste har ikke noe annet fullmakt enn å møte opp på generalforsamlingene,
gi en moralsk stemme og appellere til de frammøtte delegatenes samvittighet. Selv i klubben som så å si slle alle Valencia-elskere elsker å hate, Real Madrid, kan de fritt stemme på sin klubbpresi og ganske direkte være med på å forme klubbens fremtid. Så lenge et slikt system består, så kan styremedlemmer og delegater og klubbpresi`er gjøre hva som best vil passe dem uten noe større innblanding. Da kan småkonger i Consejo plutselig komme på å sparke en teknisk direktør uten tillatelse fra
øverste kold fordi de ikke liker fjeset hans eller sparke en trener fordi de ikke liker holdningen hans.

Supporterne er og blir den neglisjerte parten, de
som har ideer og velvilje til å se Valencia vokse og bli bedre. Supporterne er de som stolt bærer flaggermusen i klubbens emblem og som har valencianismen i blodet.
For en gangs skyld, la neste forsamling være noe
som de kan se på med stolthet i ettertid. La maktstrid være maktstrid og følg Casanovas eksempel. Vis
storhet og vis respekt for valencianismen slik som
han gjorde under historiens lengste regjeringstid for
klubben.

Amunt!

(källor: ciberche.es, valenciacf.es, marca.es)

Claudio Castello2004-06-04 01:05:00

Fler artiklar om Valencia