Gästkrönika: "De forblir i mitt hode, i mitt hjerte, i min sjel."

Magnus H Skjeltorp, tidigare redaktör på NorskeFans, är mannen bakom den internationella fansajten RZfans.net. För Zaragozaredaktionen skriver han om sin syn på hösten som gått och ger oss lite framtidshopp lagom till jul.

Et nytt kalenderår er snart slutt, 16 serierunder er spilt og 10 fattige poeng er samlet. Én trener er sparket, mens én ny mann har kommet inn. Sånn sett så ligner denne sesongen veldig på fjorårets så langt. I tillegg til dette har vi en president som nå har gått imot sitt ord og dermed nekter å selge klubben. Hvor ligger trøsten i en slik periode? Jo, vi har bare tre poeng opp til sikker plass.

Det skal bli godt å få snudd terminlisten igjen. Ved starten av sesongen så vi optimistisk på det som skulle skje, mye på grunn av muligheten vi hadde til en god start. De første seks kampene var faktisk mer enn overkommelige, samtlige av dem. Vi skal nok en gang gjennom disse kampene, og undertegnede har tro på flere langt flere poeng etter jul. Grunnene er flere: For det første så har spillere uttalt selv at laget har blitt bedre under Aguirre. For det andre så kan det virke som forsterkninger kommer inn i vinter, akkurat som i fjor. Forskjellen er alikevel stor. Jose Aurelio Gay hentet det som passet inn der og da. Aguirre ønsker å hente unge og sultne spillere som har enormt utviklingspotensiale.

Fundacion zaragocista
Nå den siste uken har det endelig blitt iverksatt et tiltak for å redde klubben vår. Fundacion zaragocista kaller de seg med mål om å "gi klubben tilbake til fansen." Det er vel og bra, men vi må få fjernet Agapito Iglesias. Han ønsker klubben alt godt, men han må da snart innsé at han sinker klubbens utvikling. Eller for å si det på en annen måte; han forværrer tilbakegangen vi allerede har.

Forige uke hadde jeg en samtale med en av norges fremste eksperter på spansk fotball, som jobber i Canal+. Han var oppriktig lei seg på grunn av at ting går dårlig i Zaragoza, dette til tross for at han er Villarreal-fan.

- Det er fryktelig trist å se Zaragoza i bunn av tabellen. La Liga trenger et godt Zaragoza-lag, ligaen er ikke den samme uten. Jeg håper dere kommer dere vekk fra bunnen, for dere er for gode til å ligge der.

Zaragoza har de siste årene blitt et lag mange sympatiserer. Folk håper faktisk at vi overlever, det er få som ønsker oss ned. Når sant skal sies så kan vi ikke gå ned, klubben tåler antagelig ikke et nytt nedrykk om gjelden blir stående. Da kan det være hasta luego Real Zaragoza, noe som vil være et stort tap. Ikke bare for deg og meg, men for spansk fotball i helhet. Husk at vi er regnet som en av de store klubbene, selv om vi aldri har vunnet La Liga.

Den siste halvdelen av sesongen
Som nevnt sitter vi nå med 10 fattige poeng. Rent statistisk så viser det seg at man trenger 40 poeng for å overleve i La Liga, og vinner vi de tre siste kampene i første halvdel av sesongen, så ser jeg positivt på de resterende 19 kampene. Lettere sagt enn gjort, selvfølgelig.

Lettere blir det kanskje ikke når spillere ryktes ut av klubben nå i vinter. Ponzio har jo for eksempel sagt at han fristes å dra til Boca i Argentina. Tidspunktet er horribelt, fansen raser og det er takken du gir klubben etter å ha spilt her i 7 sesonger? Stikker av mens klubben sliter søm verst. Jeg ønsker å sitere Ander her:

- Jeg er ikke personen som stikker av når ting blir vanskelig. Jeg har ingen intensjon om å forlate Zaraogza – Ander Herrera.

Disse ordene burde grave seg inn i hodene og hjertene på alle i klubben. For å overleve dette må vi rekognisere, vi må kjempe med hjertet utenpå drakten i alle kamper. Flere har de siste par årene, vist sin kjærlighet til klubben. Da Ander brast i gråt etter å ha scoret et mål, fikk jeg en klump i halsen. Det samme skjedde da Ayala løp over en halv bane, gråtende etter å ha scoret mot Deportivo det året vi rykket ned.

Kjærlighet til klubben, og til det man driver med, bringer spillerne nærmere hverandre. Samholdet bedres, og samspillet ute på banen deretter. La oss håpe at spillerne som blir hentet inn nå i vinter klarer nettopp dette. Å finne sin plass i klubben, føle at klubben er en del av dem, se på Zaragoza som en familie. Et nedrykk kan bety slutten for klubbens eksistens, og der burde folk hente motivasjonen sin fra.

Hver gang jeg ser en Zaragoza-spiller viser ordentlige følelser får jeg frysninger. Det samme gjelder når ting blir sagt i media. Sterke ord og handlinger borrer seg hardt inn i hjernen på en Zaraogza-supporter som meg. De forblir i mitt hode, i mitt hjerte, i min sjel. Som en avslutning på denne kronikken vil jeg sitére de sterkeste ordene jeg noen gang har hørt som Zaragoza-supporter, og de kommer fra vår kaptein, Gabi: